DUG logo

Et tilbakeblikk

Da jeg var ung, var det ikke så enkelt å ikke være som alle andre, hvor du skulle passe inn i en bestemt form. De fleste spilte fotball, volleyball, håndball eller deltok i andre tilsvarende organiserte aktiviteter. Jeg ville kun danse.

Med mangel på dette tilbudet, startet jeg mitt eget fritidstilbud og samlet noen venner i «gamlebanken» i Førde og danset all den tiden vi kunne. Jeg husker at jeg på et tidspunkt henvendte meg til NAV for å finne ut hvilke skolemuligheter det var innen dans og fikk til svar «Det må du ikke finne på, det er ingen fremtid i det!» Jeg gikk derfra med uforrettet sak og med et tungt hjerte i brystet.

Jeg jobbet mange steder men fant aldri roen. Hvert minutt jeg hadde fri, danset jeg. Jeg fant aldri en jobb som jeg brant like mye for som dansen. Dansen var min lidenskap. Da Handelshuset i Førde ble etablert, fikk jeg i oppdrag å lage moteoppvisninger og små danseshow. Jeg sitter ofte og tenker tilbake på, hvor mange ganger vi trente etter stengetid på Handelshuset og hvor moro vi hadde det. Den trappen på Handelshuset har jeg gått mye opp og ned i, for å si det slik, men jeg ville komme videre jeg ville ut på veien.

Jeg tok kontakt med en dansekollega fra Stord, Camilla Gilstrøm, hvor vi med et crew reiste på danseturné med en teater- og danseforestilling, Nord-Norge rundt. Vi viste teaterstykkene på skolene på dagtid og forestillingen med dans og workshop på kveldstid. Deretter var det å sette seg i bilen og kjøre til neste sted. I tillegg til å være danser og skuespiller var jeg også turnéleder og sjåfør. Herregud! Jeg sov ikke mer en tre til fire timer hvert døgn. i nesten to måneder, men – jeg elsket det!

I 1996 holdt jeg et foredrag om dans på «Landskonferansen for ungdommer og fritid». Der ble jeg kjent med daværende kultursjef i Rygge kommune, Jan Erik Raanes. En tid etter denne konferansen fikk jeg en telefon fra Jan Erik hvor han oppfordret meg til å søke stillingen som fritidsleder i kommunen. Jeg tok denne muligheten og flyttet til Rygge.

Som fritidsleder i kommunen fikk jeg ansvar for fritidsklubben og nærmiljøaktiviteter. Jeg husker så godt at jeg sprudlet over av energi, pågangsmot og idéer. Jeg fikk virkelig lov til å jobbe ut av boksen, og satse utradisjonelt. Vi ble raskt den ”hippeste” fritidsklubben i Østfold. Det var her jeg begynte å jobbe med ung til ung formidling. Vår ungdom skulle sitte i alle ledd og være et beslutningsorgan for egen aktivitet i kommunen. For hvem hadde mer kunnskap en ungdommen selv om aktiviteter og trender som de var opptatt av? Her forsto jeg verdien av å la ungdommen få slippe til og la de være aktive beslutningstakere i forhold til utformingen av sitt eget fritidstilbud.

Rygge kommune ble med i et nasjonalt tre-årig prosjekt med navnet «Kultur gir helse». Et prosjekt som 42 kommuner og noen Fylkeskommuner deltok i. Felles for alle prosjektene var at vi skulle jobbe under parolen «Småforbrukere av kultur er storforbrukere av helseapparatet». Jeg ble prosjektleder i prosjektet i Rygge kommune og for meg var det naturlig å satse på dans. I løpet av tre år utviklet jeg «Danseverkstedsmodellen» og noe som skulle bli min fremtidige kulturbedrift og arbeidsplass Dans Uten Grenser.

Vi hadde nærmere 600 elever på det meste som danset i Rygge, fordelt over tre bydeler. Jeg husker fortsatt den første elevforestillingen, som om det skulle vært i går: KAOS! Det var ikke nok parkeringsplasser og folk sto i kø fra parkeringsplassen og helt inn i Øreåshallen hvor forestillingen skulle være. Ordføreren sto i døren og tok i mot billetter etter hvert som publikum kom. Det var en fantastisk opplevelse, en seier for ungdommen og for meg.
Livet mitt og mulighetene mine tok virkelig til da jeg flyttet til Rygge. Også på et personlig plan. I løpet av de årene jeg bodde der, fikk jeg to fosterbarn, en gutt og en jente på 13 og 16 år. Livet mitt var fullkomment.

I 2003 flyttet jeg tilbake til Sogn og Fjordane. Jeg overtok mitt barndomshjem i Farsund og fant tilbake til røttene mine. Førde kommune hadde nettopp lagt ned ungdomshuset, «Skrivarløa» i kommunen. Jeg utformet en prosjektskisse, basert på hva jeg hadde fått til i Rygge kommune og hva jeg ønsket for Førde kommune sine ungdommer. Jeg fikk et møte med daværende kultursjef, Håkon Fimland og kulturutvalget. De likte idéene mine og la til rette for at det på nytt skulle bli liv i Skrivarløa. Jeg fikk med meg ungdommer som var interessert i Skrivarløa og vi startet et omfattende oppussingsprosjekt. Vegger og tak ble malt på nytt, nye gulv, nye møbler, og ny terrasse ble bygget, kjøkken ble opprustet, stor ny flott kiosk, en ny dansesal, samt et nytt diskotek. Der ble også Dans Uten Grenser Førde etablert, med ung til ung danseinstruktører, kvalifisert til å drive sitt eget danseverksted. For dette arbeidet mottok jeg kulturprisen fra Førde kommune i 2004, noe som var stort for meg. Det å komme hjem til Førde, å bli satt pris på, å bli vist en så stor ære, gjorde at alle gratis timer og all innsats var verdt det. En takk til Håkon Fimland og daværende kulturutvalg som ga meg denne muligheten.

I 2005 tok Sogn og Fjordane fylkeskommune, ved Folkehelse for Vardar, kontakt med meg for å se på mulighetene for å gi et dansetilbud til alle kommunene i Sogn og Fjordane som ønsket dette. Emma Bjørnsen som var folkehelse koordinator i Plan og samfunnsavdelingen i fylket hadde stor tro på danseverkstedmodellen. I 2006 satte vi i gang etableringer rundt om i hele fylket. Totalt 13 kommuner ble etablert som danseverkstedskommuner gjennom folkehelseprogrammet. Det ble en ny reise i dansen, hvor danseverkstedmodellen ble videreutviklet i samarbeid med Emma. Vi etablerte fem og fem kommuner om gangen. Her fikk ungdommene et nytt nettverk på tvers av kommunegrensene. Lederne for danseverkstedene i kommunene fikk et interkommunalt nettverk å jobbe i. I løpet av 10 år, har det vært mange elevforestillinger, regionale og fylkesdekkende turnéer, barnehjems prosjekt i Latvia, Litauen, Malavi. Forestillinger som har turnert store deler av nord Italia. Etablering av danseverksted i Cesena i Emilie-Romagna regionen. Forøvrig bodde og jobbet jeg i Cesena i ett år, hvor jeg på oppdrag av Forli/Cesena, fikk ansvar for å bygge opp en forestilling for å markere jubileumet for festningen Rocca Malatestiana i Cesena. Forestillingen var et samarbeid mellom Dans Uten Grenser Førde og Dans Uten Grenser Cesena.

Det har vært en lang vei, med oppturer og nedturer. Men, hvor gleden over dansen og gleden over hva vi har fått til i samarbeid med ungdommen, alltid har gitt meg overskudd til å fortsette. Hvor mange ganger i begynnelsen hørte jeg ikke folk si: «Du kan ikke gi ungdom et så stort ansvar. Ungdom kan ikke få nøkler til samfunnshuset, fritidsklubben, gymsalen osv.» Disse uttalelsene har blitt gjort til skamme.

Gi ungdom tillit. Gi dem muligheter. Gi dem kompetansen til å være deltakende, aktive, omsorgsfulle i sine lokalsamfunn og det vil blomstre rundt dem.

Min erfaring med Dans Uten Grenser er at ungdom er samvittighetsfulle, dedikerte, opptatt av miljø og samfunn. Tilfør dem kompetanse, la dem engasjere seg og sammen kan vi skape en litt bedre verden å bo i.

Ove Henning Solheim, daglig leder og etablerer av Dans Uten Grenser

Nyhetsbrev